Opp Mount doom - noe forsinket

Så! Har ikke skrevet på en liten stund. meningen var jo å skrive om påskeferien som har vært og fortelle dere om mitt episke eventyr opp fjellet vi kjenner som Mount Doom!

Påskeferien startet i Wellington klokken åtte om morgenen med buss gjennom et landskap som minnet om noe som kunne vært kjærlighetsbarnet til Norge, Frankrike og Storbritannia. Standard på veier vil jeg si var meget "norsk". Svinger som kunne gitt Mosjø-veien hard konkurranse.

Da vi skulle ut og opp måtte vi stå opp tidlig dagen etter at vi var ankommet Hostelet i nasjonalparken. bussen gikk til der hvor stien startet rundt klokken 7 om morgenen. Det var kjølig og friskt. Solen var akkurat begynt med å gnu seg i øynene og starte sin stigning opp på himmelen. Just another day at work!

Bussturen til start varte i ca. en time. Fin tid å få med seg det lett tåkelagte landskapet og tenke over veldig lite morsomme fraser som: "One does not simply bus-drive into Mordor"..  dårlighumor.no.

Morgenstund har gull i  munn. I alle fall når du er supergira på å bestige fjell og sånn!

Ved start er alle glade! 

Så begynte oppstigningen. Redd for å få dårlig tid, raste min venn Rachel og jeg av gårde forbi mennesker som ikke helt skjønte vitsen med å bruke all energien FØR den vanskelige delen. Før vi kom til foten av fjellet ble der stopp ved siste do- og vannstasjon, som viste seg å bare være siste do-stasjon. Hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde fylt en av to flasker med vann, hadde jeg nok kommet ned fra fjellet som en innskrumpet rosin. 

Før vi kom til foten av fjellet måtte vi opp det som populært ble kalt "The Devil's stairs". ut fra navnet tenkte vi at dette kommer til å bli et "Hæl***e". Det tok oss ca 25 minutter med svette, tråkking og en og annen stopp for å slukke tørsten, ta inn utsikten og ta bilder, som seg hør og bør. 

Det ser ikke så forferdelig bratt ut, men trappetrinnene ga nesten samme følelse som å gå opp og ned av en kjøkkenstol til slutt.

Da vi endelig var kommet oss opp disse trappetrinnene stod vulkanen foran oss "in all its might!" Det var nesten sykt å tenke på at vi skulle faktisk klatre opp det som stod foran oss og ruvet mot himmelen. 

Klatringen begynte! Det var utfordrende, men samtidig morsomt. Rachel hadde fylt hodet mitt med masse snakk om hvordan ruta opp denne vulkanen er "ekspert-nivå". Jeg må innrømme (ikke for skryte bare så det er sagt) at når jeg tenker "ekspert-nivå", så tenker jeg på en type rute som vil få meg til å ville dø, heller enn å gjøre meg ferdig.. Sånn med tanke på hvor dårlig form jeg er i, ha ha! Det hele gikk egentlig ganske greit. Vi startet på litt feil spor og havnet på en grusbelagt rute de første hundre meterne. Dette gjorde at vi tok et skritt fram og et tilbake. Vi kom oss til slutt på rett spor og med masse "fem-minutter" her og der var turen egentlig ganske deilig. Den var utfordrende, men ikke så tung at det sluttet å være morsomt! 

Det siste stykket du ser i bildet over var det verste. "If Frodo and Sam can do it, you can too!" Var nok det som ble mest sagt under de verste delene. Det var to skritt fram og ett tilbake. Når vi endelig var kommet til toppen var det lunsjtid og vi tok frem hvert vårt smørbrød og nøt utsikten over hva vi hadde gjort. Følelsen av mestring har nok ikke vært så stor noensinne.

Krateret sett fra kanten.

 Veien ned fra fjellet, tro det eller ei, var tyngre enn veien opp. Underlaget var så løst at det til tider ble grus-surfing/aking ned fra fjellet. Det krevde mye konsentrasjon å ikke falle og tumle nedover som en ball. Halvveis nede begynte det å løsne på teknikken og ting gikk lettere.

Nede igjen, sto tømming av sko for tur. Jeg er sikker på at jeg samlet nok sand i skoene mine til å fylle en sånn syltetøybøtte fra First Price. Hele turen var fantastisk og jeg kunne gladelig gjort dette om igjen! Etter denne opplevelsen dro vi videre til Matamata hvor vi skulle se Hobbitun fra Ringenes Herre. Det var en veldig koselig opplevelse. Jeg har fått mange idéer til mitt fremtidige hus på landsbygda.

Etter Matamata og Hobbitun gikk veien videre for å se glødeormer. En helt fantastisk opplevelse om du like grotter i fjellet, underjordiske elver og en stjernehimmel isolert fra verden utenfor bergveggene. Vakkert, men ikke lov å ta bilder.. Du får søke etter gloworms eller noe slikt på google, burde gi deg en god íde om hva det var vi så.

--
Så! I morgen skal jeg på ny tur! Hurra! Denne gangen er det ikke så veldig kjente steder jeg skal utforske, men det er MINST like vakker natur! Jeg gleder meg veldig. Har stort sett vært på skolen mellom 9 til 12 timer hver dag fordi jeg har innleveringer og prøver. Siste prøve er om en times tid. Jeg føler at hjernemassen min er mettet med insektordener og invertebrater, men jeg må vel gjøre et forsøk på å lese igjennom det jeg har skrevet av notater én gang til. Flink student og sånn, vet du.