tirsdag 18. juni 2013

Lys i hverdagen

Heisann sveisann!
Nå er det en liten stund siden sist, gitt! Mye har skjedd, mye koselig, men også ting som har gjort at den siste tiden min her i Wellington har vært litt tung. Jeg leser for øyeblikket til eksamen. Hadde min første eksamen igår, i dyrediversitet. Gikk egentlig ganske greit, tror jeg. Kommer i allefall ikke til å stryke! Multiple choice delen, som utgjorde 50% av eksamen, var ganske vanskelig, men kortsvarsoppgavene, som var den andre halvdelen av prosentene, stilte bare de "riktige" spørsmålene - Glede!

Jeg sliter litt med å sove for tiden, med masse tanker som svirrer rundt i hodet mitt. Idag er det bare 22 dager igjen til jeg forlater NZ. Blir merkelig. Jeg har fått så fine venner her. Jeg har absolutt ikke lyst til å forlate dem! På den annen side så gleder jeg meg så ufattelig mye til å se igjen alle de jeg har kjær der hjemme. 

Jeg fikk pakke i posten i dag! Jeg har vandret til og fra postenkassen som en "snarlaus jarstein" fordi jeg venter på bursdagspakke fra mamma. I dag møtte jeg faktisk postbudet i døra. Hun hadde med seg pakke til meg! Den var overraskende nok, ikke fra mamma, men fra Wid og Zarina! Jeg fikk sjokolade, te, røkelse, en elefant (mitt favorittdyr) og et bilde som lyste opp hele tilværelsen. Noen ganger lurer jeg på hva i all verden jeg har gjort for å fortjene så fine venner. Hva det enn er, så håper jeg at jeg fortsetter med det livet ut. 

Så noen bilder siden sist!


Jeg har vært på museumet Te Papa, som har litt av hvert på utstilling. Blant annet en kjempeblekksprut! Gjett hvem som ble gira når de fant ut av dette?!

De hadde også litt forhistoriske dyr på utstilling.. Jeg kan ikke annet enn å sende tanker hjem til Ramona.

Te Papa har en kafé. Her selger de verdens beste trøffelkake! Som en ekte sjokolade-elsker, så er dette en fin ting.


Elefant, røkese og kjempesøtt smykke fra pakken idag!

Fikk også et bilde vedlagt. Fint å ha på veggen over skrivepulten :-)

Melkesjokolade! I nesten hver eneste pakke jeg har fått hjemmefra har det vært en eller annen form for Freia Melkesjokolade. Jeg skal ikke klage, jeg digger det!

Har kjøpt meg verdens søteste matbokser. De fungerer litt som de der russiske dukkene som jeg har helt glemt navnet på i skrivende stund.

Med rumpa fint plassert  på lesesalen i 6. etasje på biblioteket skal jeg lese biokjemi idag. P3 er et must.

Utsikten fra lesesalen over byen. Det er noe tåkete idag. Vanligvis er utsikten helt amazing! 

Jeg har vært på dyre-party. Som fattig student (egentlig ikke), så gikk jeg for en enkel løsning: Sminke og helsvart klesdrakt. Fikk låne tigerører av en venn :-)

Om du bytter ut "First semester" med "Start of semester", og "Last semester" med "End of semester", så vil jeg si at dette bildet er ganske "spot on"...

Kameraet jeg har her er kanskje ikke det beste i verden, men det er tilstrekkelig til å dokumentere hva jeg gjør og tar meg til.

Til neste gang!

fredag 17. mai 2013

17. mai langt hjemmefra

Fine jenter på 17.mai-frokost!
Lånte bildet fra den søte jenta helt til høyre. Er så dårlig på å komme på å ta bilder selv, så det må nesten bli slik. 

I går startet dagen med at jeg våknet før vekkerklokka klokken 07:15, selv om jeg bare hadde fått til å sovne tre timer før. Passelig trøtt, sto jeg opp og valgte ut noe som kunne være 17.mai-pent. Jeg gikk ned til campus for å møte med to andre jenter som skulle på 17. mai-frokost i den norske ambassaden her i Wellington. Det var nok en god idé, siden jeg ikke hadde noen anelse om hvor i all verden dette arrangementet skulle holdes. Jeg hadde nok sikkert kommet aaaalt for sent om jeg hadde gått alene slik lokalet var plassert/gjemt (jeg mente at det i alle fall ikke var superklart hvor dette var).

Når vi kom dit var det tale, allsang av nasjonalsangen og frokost. Det jeg ble mest imponert over ved frokosten må vel være at de hadde leverpostei. Det har jeg ikke funnet i NZ til nå. Hele ansamling av nordmenn var ikke større enn kanskje 16 stykker. Jeg vet ikke hva jeg forventet, siden jeg allerede vet at det ikke er så mange nordmenn her generelt. Koselig var det, og jeg fikk spist den nesten obligatoriske 17.mai-isen og drukket masse kaffe.

Da klokken nærmet seg 11 på formiddagen var det tid for å tusle tilbake til dit man kom fra, altså hjem. Jeg tenkte at jeg skulle nå en liten formiddagslur før forelesning og satt alarmen til 11:45. Jeg våknet rundt klokken 14:30. Jeg tror at jeg fortsatt plages med hele denne greia med AM og PM. Alarmen jeg hadde satt var tydeligvis satt til klokka 23:45 istedet og hadde ingen planer om å vekke meg i tide til å komme meg på skolen.

Når jeg uansett ikke fikk med meg skoledagen, bestemte jeg meg for å feire 17.mai med å ta litt fri fra alt skolestresset og gikk heller på café sammen med Maroussia. Etter mye latter og "jåsprat", gikk jeg hjem for å fikse litt på fasaden, før det bar ut på både 21-årsdag til en tilfeldig amerikaner (som jeg fortsatt ikke vet hvem er) og Ringenes Herre-kveld sammen med internasjonal-klubben. Koselig 17. mai altså!

Gratulerer med overstått, Norge! Håper dere alle hadde en fin fin dag, med alt som hører til en 17. mai-feiring!

tirsdag 7. mai 2013

Lykke i posten, midtsemesterferie og den gangen je NESTEN hoppet i fallskjerm!

Forrige uke fikk jeg en pakke i posten fra min mor. Den inneholdt tre små, 24-grams stykker Norge (Les: Freia melkesjokolade) og to pakker doc' halsdrops - grønn og gul. Det skal ikke mer til for å bli lykkelig!

Midtsemesterferien var helt fantastisk! Vi dro til Queenstown, som var en meget sjarmerende, liten by. Der gjorde vi ikke så mye annet enn å sjekke utelivet. De hadde en helt fantastisk cowboy-bar med mekanisk okse (som måtte prøves!), barstoler som var formet som sadler istedet for kjedelige, flate stoler. Håndtakene  på ølkrana var revolvere. Det gikk typisk amerikansk country/rock over anlegget og hele baren var rett og slett COWBOY! De hadde til og med en lifesize, utstoppe bjørn! Arti åt ongan!

Mellom dag en og to i Queenstown, stakk vi innom Milford Sound. Det er en fjord som er veldig kjent visstnok. Etter å ha tatt en fergetur ut og inn i fjorden, så forstår man hvorfor også! Det var utrolig vakkert, men om jeg hadde reist litt mer rundt på de typiske turiststedene i Norge, tror jeg at jeg kunne sett mye av det samme. I allefall MINST like vakkert (uten å høres for nasjonalistisk ut). Vi gikk også en liten skogstur i noe som var det nærmeste jeg noensinne har vært en regnskog. Det var ikke lett å finne stien. Vi måtte stadig gå tilbake og se etter de oransje, små trekantene festet til trærne for å sjekke om vi gikk riktig vei. Noen av trekantene var til og med halvveis dekket av mose. Etter Milford Sound dro vi tilbake til Queenstown for en natt. Dagen etterpå dro vi til Lake Wanaka, som var ble mitt favorittsted. Det var helt fantastisk der! Da vi ankom, stakk vi innom turistkontoret for å høre hva det var å gjøre i området. Der hang det et skilt som sa at det var tilbud på å hoppe i fallskjerm. Rachel og jeg tenkte: "Why not?" og bestilte straks. Vi ble hentet tre timer etterpå, satt til å skrive under et stykke papir som sa at vi ikke skulle saksøke noen om noe gikk galt. Vi ble tildelt dress og satt i sele, hilste på instruktøren som vi skulle hoppe med (som jeg forresten ikke syntes noe særlig om) og ventet bare på klarsignal. Det viste seg at det var for overskyet til å kunne få flyet høyere enn 9000 fot, så det ble ikke noe av allikevel. Kanskje like greit.

I lake Wanaka hadde de verdens søteste kino med gamle sofaer istedet for kinostoler, og de hadde midtfilmpause hvor det ble solgt nybakte småkaker (på størrelse med en stor neve) og hjemmelaget is. Andre dag i Wanka leide vi noen kajakker og rodde ut til en liten holme i innsjøen kalt Ruby Island. Var en koselig dag og jeg rakk å få farge i kinnene, hurra!

Etter Wanaka dro vi til Fox Glacier. Ikke så mye å si; det var en isbre. Vi var der en dag før vi dro videre til Nelson.

Nelson var koselig nok, men vi gjorde ikke stort. Så oss litt rundt, dro på lørdagsmarked og dro ut på "by'n".

----

Så var jeg hjemme i Wellington igjen. helt sånn plutselig! Ting går greit. Har startet med lab-øvelser i biokjemi og syns det er greit.. Om man ser bort ifra labpartneren min, som ikke klarer å forberede seg for fem flate øre. Igår hadde jeg en sterk trang til å hyle, men nok om det.

Jeg holder på å lese til teater-prøve som skal være på fredag. Den teller 50 % av karakteren og jeg ser vel på den som en slags eksamen. Tanken på at det BARE er fire mandager igjen av forelesninger og undervisning er en meget behagelig tanke akkurat nå.

Nå litt bilder fra turen!

Queenstown og sånn




Mirror lakes, man kan se hvorfor det heter det. På vei til Milford Sound.


Milford Sounds - Mitre Peak er i midten, tror jeg.

Regnskogtur!

Seler på fergetur. De tok formiddagslur, de!

Det var ingenting etter dette punktet. The Tasman Sea!


Innover fjorden

Denne fossen skulle tydeligvis være en slags ungdomskilde.


Lake Wanaka!

Min tanke var: Skal jeg virkelig gjøre dette?!


Jeg skal skaffe meg feriehus her den dagen jeg blir rik!

Beste kinoen jeg har vært på. Så koselig!

På tur mot Fox Glacier

Oppe på ved Fox Glacier med Mareike


Ferge fra Picton tilbake til Wellington


torsdag 18. april 2013

Opp Mount doom - noe forsinket

Så! Har ikke skrevet på en liten stund. meningen var jo å skrive om påskeferien som har vært og fortelle dere om mitt episke eventyr opp fjellet vi kjenner som Mount Doom!

Påskeferien startet i Wellington klokken åtte om morgenen med buss gjennom et landskap som minnet om noe som kunne vært kjærlighetsbarnet til Norge, Frankrike og Storbritannia. Standard på veier vil jeg si var meget "norsk". Svinger som kunne gitt Mosjø-veien hard konkurranse.

Da vi skulle ut og opp måtte vi stå opp tidlig dagen etter at vi var ankommet Hostelet i nasjonalparken. bussen gikk til der hvor stien startet rundt klokken 7 om morgenen. Det var kjølig og friskt. Solen var akkurat begynt med å gnu seg i øynene og starte sin stigning opp på himmelen. Just another day at work!

Bussturen til start varte i ca. en time. Fin tid å få med seg det lett tåkelagte landskapet og tenke over veldig lite morsomme fraser som: "One does not simply bus-drive into Mordor"..  dårlighumor.no.

Morgenstund har gull i  munn. I alle fall når du er supergira på å bestige fjell og sånn!

Ved start er alle glade! 

Så begynte oppstigningen. Redd for å få dårlig tid, raste min venn Rachel og jeg av gårde forbi mennesker som ikke helt skjønte vitsen med å bruke all energien FØR den vanskelige delen. Før vi kom til foten av fjellet ble der stopp ved siste do- og vannstasjon, som viste seg å bare være siste do-stasjon. Hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde fylt en av to flasker med vann, hadde jeg nok kommet ned fra fjellet som en innskrumpet rosin. 

Før vi kom til foten av fjellet måtte vi opp det som populært ble kalt "The Devil's stairs". ut fra navnet tenkte vi at dette kommer til å bli et "Hæl***e". Det tok oss ca 25 minutter med svette, tråkking og en og annen stopp for å slukke tørsten, ta inn utsikten og ta bilder, som seg hør og bør. 

Det ser ikke så forferdelig bratt ut, men trappetrinnene ga nesten samme følelse som å gå opp og ned av en kjøkkenstol til slutt.

Da vi endelig var kommet oss opp disse trappetrinnene stod vulkanen foran oss "in all its might!" Det var nesten sykt å tenke på at vi skulle faktisk klatre opp det som stod foran oss og ruvet mot himmelen. 


Klatringen begynte! Det var utfordrende, men samtidig morsomt. Rachel hadde fylt hodet mitt med masse snakk om hvordan ruta opp denne vulkanen er "ekspert-nivå". Jeg må innrømme (ikke for skryte bare så det er sagt) at når jeg tenker "ekspert-nivå", så tenker jeg på en type rute som vil få meg til å ville dø, heller enn å gjøre meg ferdig.. Sånn med tanke på hvor dårlig form jeg er i, ha ha! Det hele gikk egentlig ganske greit. Vi startet på litt feil spor og havnet på en grusbelagt rute de første hundre meterne. Dette gjorde at vi tok et skritt fram og et tilbake. Vi kom oss til slutt på rett spor og med masse "fem-minutter" her og der var turen egentlig ganske deilig. Den var utfordrende, men ikke så tung at det sluttet å være morsomt! 






Det siste stykket du ser i bildet over var det verste. "If Frodo and Sam can do it, you can too!" Var nok det som ble mest sagt under de verste delene. Det var to skritt fram og ett tilbake. Når vi endelig var kommet til toppen var det lunsjtid og vi tok frem hvert vårt smørbrød og nøt utsikten over hva vi hadde gjort. Følelsen av mestring har nok ikke vært så stor noensinne.


Krateret sett fra kanten.



 Veien ned fra fjellet, tro det eller ei, var tyngre enn veien opp. Underlaget var så løst at det til tider ble grus-surfing/aking ned fra fjellet. Det krevde mye konsentrasjon å ikke falle og tumle nedover som en ball. Halvveis nede begynte det å løsne på teknikken og ting gikk lettere.




Nede igjen, sto tømming av sko for tur. Jeg er sikker på at jeg samlet nok sand i skoene mine til å fylle en sånn syltetøybøtte fra First Price. Hele turen var fantastisk og jeg kunne gladelig gjort dette om igjen! Etter denne opplevelsen dro vi videre til Matamata hvor vi skulle se Hobbitun fra Ringenes Herre. Det var en veldig koselig opplevelse. Jeg har fått mange idéer til mitt fremtidige hus på landsbygda.







Etter Matamata og Hobbitun gikk veien videre for å se glødeormer. En helt fantastisk opplevelse om du like grotter i fjellet, underjordiske elver og en stjernehimmel isolert fra verden utenfor bergveggene. Vakkert, men ikke lov å ta bilder.. Du får søke etter gloworms eller noe slikt på google, burde gi deg en god íde om hva det var vi så.

--
Så! I morgen skal jeg på ny tur! Hurra! Denne gangen er det ikke så veldig kjente steder jeg skal utforske, men det er MINST like vakker natur! Jeg gleder meg veldig. Har stort sett vært på skolen mellom 9 til 12 timer hver dag fordi jeg har innleveringer og prøver. Siste prøve er om en times tid. Jeg føler at hjernemassen min er mettet med insektordener og invertebrater, men jeg må vel gjøre et forsøk på å lese igjennom det jeg har skrevet av notater én gang til. Flink student og sånn, vet du.